Det finnes mange bøker om stress og stressmestring. Jeg har lest mange, men det var først når jeg leste en bok av Anne Brudevold ("Stress" 2008) at det gikk opp et lys for meg. For det skulle jo være enkelt å bare slutte å stresse? Og nå snakker jeg ikke om litt vanlig hverdagsstress, men det stresset som tar helt overhånd på livet.
I følge Brudevold så er en måte å forstå stress på følgende:
Avvisning fra foreldre bidrar til angst, utrygghet, lav selvfølelse. (Akkurat denne påstanden er kanskje ikke gjenkjennbar eller passende for alle, men det er jo ikke det vesentlige). For å unngå å bli mislikt og avvist som voksen oppfører jeg meg på en slik måte at omgivelsene ikke skal reagere med mulig misliking, avvisning, sinne eller andre uønskede følelser. Jeg må altså passe på at jeg ikke gjør noe feil eller utsetter meg for kritikk fordi det vil kunne skape angst, utrygghet og en følelse av verdiløshet. Det er disse følelsene stressatferd er med på å skjule og svekke, dempe, lindre.
Atferden kjennes positiv i øyeblikket og gir en umiddelbar opplevelse av trygghet og god selvfølelse. Det er derfor jeg prøver å gjøre alle til lags og unngå å være til bry. Følelsen av trygghet og tillitt er kortvarig: fordi den avhenger av handlinger for å oppstå går den fort over. Uten den synlige bekreftelsen fra omgivelsene (på at jeg ikke er mislikt) truer igjen usikkerheten og utryggheten, og det må en ny handling til som kan styrke og overbevise meg om at alt er i orden. Det kreves med andre ord stadig positivt påfyll fra andre for å dempe angsten for at jeg ikke er god nok.
Jeg mangler en indre opplevelse av å være god nok som den jeg er uavhengig av å måtte yte noe. Følelsen av trygghet og selvtillit knyttes til handlinger for å få bekreftelse fra omgivelsene. Når det ikke handles kommer usikkerhet og utrygghet. For å dempe det handler jeg (stresser).
Det er vanskelig å stresse ned for da kan utrygghet, usikkerhet og redsel for ikke å mestre komme mer fram i bevisstheten. Ved å stresse ned tar jeg bort den gode følelsen av å gjøre nok for å møte dagens krav, gjøremål og utfordringer.
Å hvile oppleves som en ikke-produktiv tid da det ikke kan vises til konkrete resultater. Fordi stressatferd og et høyt aktivitetsnivå ofte er en kompensasjon for underliggende dårlig selvfølelse og uttrygghet kan hvile og annen form for "uproduktiv tid" få fram uro, rastløshet, ubehag og dårlig samvittighet for alt som er ugjort mens man bare ligger der og later seg.
Noen som kjenner seg igjen? Som bare ikke klarer å ikke holde på med noe hele tiden, for da kommer en ubehagelig indre uro snikende? Eller angsten for å få kommentarer på at du ikke er bra nok? Så da er det like greit å gjøre alt man kan for å unngå det, dvs. å alltid holde på med noe og samtidig aldri være fornøyd og føle at man har kommet i mål med noe? Ikke så lett å tenke og kjenne at man er god nok da............
I følge Brudevold så er en måte å forstå stress på følgende:
Avvisning fra foreldre bidrar til angst, utrygghet, lav selvfølelse. (Akkurat denne påstanden er kanskje ikke gjenkjennbar eller passende for alle, men det er jo ikke det vesentlige). For å unngå å bli mislikt og avvist som voksen oppfører jeg meg på en slik måte at omgivelsene ikke skal reagere med mulig misliking, avvisning, sinne eller andre uønskede følelser. Jeg må altså passe på at jeg ikke gjør noe feil eller utsetter meg for kritikk fordi det vil kunne skape angst, utrygghet og en følelse av verdiløshet. Det er disse følelsene stressatferd er med på å skjule og svekke, dempe, lindre.
Atferden kjennes positiv i øyeblikket og gir en umiddelbar opplevelse av trygghet og god selvfølelse. Det er derfor jeg prøver å gjøre alle til lags og unngå å være til bry. Følelsen av trygghet og tillitt er kortvarig: fordi den avhenger av handlinger for å oppstå går den fort over. Uten den synlige bekreftelsen fra omgivelsene (på at jeg ikke er mislikt) truer igjen usikkerheten og utryggheten, og det må en ny handling til som kan styrke og overbevise meg om at alt er i orden. Det kreves med andre ord stadig positivt påfyll fra andre for å dempe angsten for at jeg ikke er god nok.
Jeg mangler en indre opplevelse av å være god nok som den jeg er uavhengig av å måtte yte noe. Følelsen av trygghet og selvtillit knyttes til handlinger for å få bekreftelse fra omgivelsene. Når det ikke handles kommer usikkerhet og utrygghet. For å dempe det handler jeg (stresser).
Det er vanskelig å stresse ned for da kan utrygghet, usikkerhet og redsel for ikke å mestre komme mer fram i bevisstheten. Ved å stresse ned tar jeg bort den gode følelsen av å gjøre nok for å møte dagens krav, gjøremål og utfordringer.
Å hvile oppleves som en ikke-produktiv tid da det ikke kan vises til konkrete resultater. Fordi stressatferd og et høyt aktivitetsnivå ofte er en kompensasjon for underliggende dårlig selvfølelse og uttrygghet kan hvile og annen form for "uproduktiv tid" få fram uro, rastløshet, ubehag og dårlig samvittighet for alt som er ugjort mens man bare ligger der og later seg.
Noen som kjenner seg igjen? Som bare ikke klarer å ikke holde på med noe hele tiden, for da kommer en ubehagelig indre uro snikende? Eller angsten for å få kommentarer på at du ikke er bra nok? Så da er det like greit å gjøre alt man kan for å unngå det, dvs. å alltid holde på med noe og samtidig aldri være fornøyd og føle at man har kommet i mål med noe? Ikke så lett å tenke og kjenne at man er god nok da............
Jeg begynte rett å slett å grine da jeg leste dette... Jeg kjenner meg så utrolig igjen... Jeg er på et punkt i livet hvor jeg synes det er slitsomt å være meg selv. Selv om jeg egentlig vet fra før mue av det du skriver, er det jammen ikke lett å sette tankene ut i livet..
SvarSlettHei, det er utrolig slitsomt å leve med slikt stress over tid. Og det kan være vanskelig å se noen løsning på det. Eller å vite hvor man skal begynne fordi det er så mye å ta tak i. Er det mulig for deg å jobbe med å bli mer oppmerksom i situasjoner du stresser - på hvorfor du stresser? Å kjenne etter når stresset tar overhånd - å spørre deg selv hva du holder på med nå - hvem er det du er ute etter å tilfredsstille? Deg selv eller andre? Hva er det verste som kan skje hvis du velger å ikke gjøre noe 120 % perfekt men heller stoppe på et punkt som gjør at du har litt energi igjen? Det er ikke lett, men prøv å hente fram disse spørsmålene til deg selv når stresset kommer. Kanskje det kan belyse funksjonen ditt stress har på en ny måte?
SvarSlettMed vennlig hilsen Lise Marie