Dette innlegget bygger på det jeg skrev i går.
Det er mange som rett og slett er slemme mot seg selv. På den måten at de krever vanvittig mye mer av seg selv enn av all andre i hele verden, og har en så kritisk indre stemme at det kan ødelegge alt av glede.
Et viktig spørsmål å stille seg selv når man er så selvkritisk:
Hvis en venn opplevde det samme, hvordan hadde det vært, hva hadde jeg tenkt da, hva ville jeg ha sagt?
At vennen min er et rotehode som ikke har oversikt og hvor alt er kaos? Sannsynligvis ikke. Ved å tenke at det gjelder en venn så blir sitasjonen ofte en heeeelt annen! Hvorfor? Jo, for da dreier det seg jo ikke om meg, men en venn som jeg ønsker alt godt. Da er det plutselig mye lettere å komme på andre mer positive tanker og ting å si: "jammen det er jo ikke noe krise det der da, ingen som tenker på det, du har jo så mye du skal huske på så ikke rart at du ikke husker alt hele tiden, det er jo menneskelig og vanlig å glemme ting innimellom, alle gjør jo det" osv. En mye mer positiv holdning og forståelse når du tenker på en venn enn deg selv i samme situasjon, ser du det?
Ved å flytte perspektivet på den måten, altså fra deg selv til en venn, kan du tydeliggjøre tankemønsteret ditt: er du god på å være ødeleggende kritisk til deg selv? For den måten å tenke på har ingen hensikt som gagner deg på noen som helst positiv måte.
Så neste gang den indre kritikeren din prøver å ta overhånd, still deg spørsmålet: Hvis det var en venn som var i denne situasjonen - hva ville jeg ha sagt da? Si så de tingene til deg selv - fordi det er en god måte å begynne å være mer god mot seg selv på - ikke bare mot vennene sine.
Det er mange som rett og slett er slemme mot seg selv. På den måten at de krever vanvittig mye mer av seg selv enn av all andre i hele verden, og har en så kritisk indre stemme at det kan ødelegge alt av glede.
Et viktig spørsmål å stille seg selv når man er så selvkritisk:
Hvis en venn opplevde det samme, hvordan hadde det vært, hva hadde jeg tenkt da, hva ville jeg ha sagt?
At vennen min er et rotehode som ikke har oversikt og hvor alt er kaos? Sannsynligvis ikke. Ved å tenke at det gjelder en venn så blir sitasjonen ofte en heeeelt annen! Hvorfor? Jo, for da dreier det seg jo ikke om meg, men en venn som jeg ønsker alt godt. Da er det plutselig mye lettere å komme på andre mer positive tanker og ting å si: "jammen det er jo ikke noe krise det der da, ingen som tenker på det, du har jo så mye du skal huske på så ikke rart at du ikke husker alt hele tiden, det er jo menneskelig og vanlig å glemme ting innimellom, alle gjør jo det" osv. En mye mer positiv holdning og forståelse når du tenker på en venn enn deg selv i samme situasjon, ser du det?
Ved å flytte perspektivet på den måten, altså fra deg selv til en venn, kan du tydeliggjøre tankemønsteret ditt: er du god på å være ødeleggende kritisk til deg selv? For den måten å tenke på har ingen hensikt som gagner deg på noen som helst positiv måte.
Så neste gang den indre kritikeren din prøver å ta overhånd, still deg spørsmålet: Hvis det var en venn som var i denne situasjonen - hva ville jeg ha sagt da? Si så de tingene til deg selv - fordi det er en god måte å begynne å være mer god mot seg selv på - ikke bare mot vennene sine.