Jobben med tankene

I dag stod jeg i barnehagen og kunne ikke finne regnbuksa til sønnen min som jeg hadde tatt med hjem og vasket i helga. Hvordan i all verden har jeg klart å glemme den hjemme? Husker så godt at jeg stod med den i hånda i går og tenkte at den skulle tilbake i barnehagen. Og i bilen på vei til jobb oppdager jeg at jeg har glemt å gi datteren min matpakka, den finner jeg i veska mi når jeg leter etter mobilen. Går det an?

Det som skjer med meg i slike situasjoner er at jeg tenker følgende tanker: Herregud, går det an å surre så mye? Hva er det med meg? At jeg ikke kan klare å ha oversikten! Hva vil hun som er på jobb i barnehagen tenke når jeg ringer og sier at jeg glemte å gi datteren min maten sin? Og så videre og så videre.......

Det jeg så gjør er at jeg prøver å komme meg tilbake til det som er virkeligheten. Og det gjør jeg ved å tenke mer realistisk og hensiktsmessig: Det er jo ingen krise det her da, er vel ikke første gang barnehagen opplever at noen glemmer matpakka. Og jeg har jo ganske bra oversikt på mye, og nå er det vel rett og slett litt for fullt i hodet mitt. Dette går bra. Og så videre og så videre....

Det funker!!!!! Og må trenes på hvis det er uvant å være litt mer realistisk enn slem mot seg selv.